Still deg foran et speil og trekk pusten inn og pust ut igjen. La du merke til hvordan dette så ut? Åndedrettet vårt blir ofte ikke gitt noe oppmerksomhet da det bare er der, og vi tenker derfor ikke over det. Åndedrettet blir kanskje sett på som litt mystisk, alle vet at vi er helt avhengige av det for å kunne leve, men færre vet at vi kan arbeide med det for å få det bedre. Vel, i form av trening kan en jo påvirke kapasiteten, men jeg tenker nå mere på selve opplevelsen av å puste, lett og uanstrengt.
Litt anatomi
Brystkassen vår består av: brystbein, 12 par ribber, der de siste to (av og til tre) er det vi kaller flytende, eller ikke festet til brystbeinet og ryggsøylen bak. Dette danner en kasse om vi vil se på det på den måten , jeg vil her presentere en litt annen synsvinkel på det.
I mellom ribbena vår går det muskler (ytre og indre intercostaler ) nerver, blodårer og bindevev, alt dette blir ofte omtalt som brystkassen, men om vi fjerner ribbena som holder disse strukturene ute er det veldig lett å se for seg at denne kassen nå omgjøres til en kurv som utvider seg og trekker seg sammen under påvirkning av trykkforskjeller, for det er nemlig det åndedrettet vårt er. En konstant bølge av overtrykk og undertrykk. Ribbena bestemmer bare hvor mye denne kurven kan utvides og hvor mye den trekker (faller) seg sammen.
Prøv dette: tøm lungene dine helt ved å puste kraftig ut, dette skjer ved overtrykk ved at musklene våre trekker seg bevisst sammen og presser luften ut. Om du nå bare lar være med å tenke på at du skal puste inn, åpne munnen ( og i halsen) og du vil lett merke at luften strømmer inn av seg selv, og det gjør den pga. et undertrykk i lungene.
Idéen om innpust og utpust er nettopp det, en idé.
Det er under og overtrykk som styrer ventilasjonen av lungene, som henger sammen med og er nøye regulert av puste senteret i hjernestammen (medulla oblongata) i forhold til behovet av luft som trengs som igjen styres av aktivitets nivået vi til enhver tid har og det er her diafragma (pustemuskelen) kommer inn, der den deler brystkassen med mellomgulvet.
Diafragma ligger som en kuppel, (i virkeligheten er det to kupler pga. den sentrale senen sitter fast i mediastinum som bla.inneholder hjertet) ved ribbeins buen og som lager det øvre taket i mellomgulvet, bekkenbunnen vår er snudd motsatt vei og danner “gulvet”. Ubalanser mellom hvordan disse to kuplene står i forhold til hverandre kan påvirke vår opplevelse av frihet eller mangel på dette i åndedrettet vårt.
Det er alltid overtrykk under diafragma og undertrykk over.
Hvordan vi puster styres av innholdet av oxygen i forhold til CO2, og kan variere ettersom hva vi foretar oss, spiser og påvirkes av temperatur mm.
Åndedrettet og nervesystemet
Åndedrettet er direkte knyttet opp til det sympatiske (aktiverende) og parasympatiske (avslappende) nervesystemet og vi vil ved normal funksjon gå inn og ut mellom disse to hele tiden.
Den beste måten å bli stresset på er å puste inn, holde pusten og så presse, noe mange kjenner seg igjen i når de er stresset. Om vi stresser vil vi kunne kjøre over i det sympatiske nervesystemet og bli der og vi vil ofte kjenne at vi kun puster øverst i brystet, dette vil kunne føre til følelsen av at vi ikke får nok luft.
Dette kan så føre til hyperventilering (over pusting) og kan på sikt føre til all mulige slags symptomer, som tretthet, smerter, svimmelhet og mer.
I denne tilstanden vil utluftningen av CO2 være for stor, noe som fører til at blodårer trekker seg sammen pga. oksygennivået blir lavere og dette kan igjen forsterke fornemmelsen av å ikke få nok luft, og en vil ytterligere begynne å prøve å puste mer. Vi er nå inne i en ond sirkel.
Vi kjenner alle til den avslappende effekten av å puste dypt inn, som påvirker Vagus nerven, den 10. hjernenerve. Ved å øve seg i å trekke pusten mindre vil en kunne øke CO2 mengden i blodet og toleransen og dette vil føre til at blodårer utvider seg, oksygeneringen til kroppens vev blir større og vi aktiverer det parasympatiske nervesystemet.
Dette kalles Bohr effekten, og du kan lese om det ved å klikke på lenken.
Så hva kan vi gjøre med åndedrettet sett fra et behandlings synspunkt?
Still deg foran speilet igjen, trekk pusten og legg merke til bevegelsen i brystkassen. Utvider den seg tre dimensionalt? Opp og ned, ut til sidene og frem/bak? Eller ser du kun bevegelse oppover? Ideelt sett skal brystkassen/kurven ekspandere i alle disse retningene og vi vil derfor kunne arbeide mye med den om den kun beveger i f.eks.en retning.
Ved å frigjøre ribbenene, balansere forholdet mellom hvordan diafragma og bekkenbunnen står i forhold til hverandre og arbeide bevisst med pusten under behandling (uten å forsøke å endre på selve åndedretts mønsteret, da dette krever en annen tilnærming) vil vi kunne legge grunnlag for en bedre bevissthet rundt dette og du vil selv lettere kunne arbeide med det om du skulle oppleve problemer med det i fremtiden.