I fjor var jeg student midt i den verste covidstria, noe som resulterte i mye sitting i hard krakk, med overkroppen halvveis liggende over bordet, foran en pc-skjerm mens jeg etter evne forsøkte å følge digitale undervisning.
Det var lange økter, mye stillesitting med en kropp som endte opp i rarere positurer for hver studiedag som gikk og plutselig en dag var det bråstopp – og jeg måtte kravle meg tur senga med en korsrygg som var særdeles vond. Jeg krabba bortover gangen og inn på badet, der jeg etter hvert fikk stabla meg opp på to bein og fikk dem til å være med på at det var lurt å sette den ene foten foran den andre for å kunne komme seg bevege seg rundt, mens ryggen fremdeles befant seg i en merkelig framoverbøyd knekk.
Jeg greide ikke helt å reise meg helt opp, helt enkelt. Og slik gikk hele den dagen, jeg vandra rundt – litt framoverbøyd. Min første tanke var at jeg hadde fått en ryggkink, slik en kan få i nakken av og til hvis en har sovet litt skakt med den. Men korsryggen fortsatte å være øm, og jeg kjente det etter hvert hver gang jeg skulle reise meg opp i en eller annen form og til slutt måtte jeg gjøre alle slike bevegelser sakte, slik at jeg var sikker på at korsryggen og jeg spilte sånn noenlunde på lag.
Dette blei veldig tungvint i det lange løp og jeg fikk derfor ordna meg en time hos fysioterapeut – for å prøve å få bukt med dette spetakkelet, noe som resulterte i litt massasje på korsryggen utapå genseren og et treningsprogram med opptrening av kjernemuskulatur. Jaha, tenkte jeg. Jeg kan være enig i at kjernemuskulaturen i denne kroppen er ikke av den beste sort, men dette her kommer jeg jo ingen vei med, jeg har hverken disiplin eller tålmodighet nok til å holde på med styrkeøvelser opp og ned i mente.
Dermed endte jeg opp hos Kai, i truse og sports-bh, der hender og armer jobber muskulaturen i senk, alltid i direkte kontakt med huden og til tider såpass ømt at han har fått ei glose servert, men han har alltid fokus og blikk for hele kroppen og han ser korsryggen min i sammenheng med resten av meg.
Når jeg har vært hos Kai kjenner jeg igjen musklene mine, det er akkurat som om han gjødsler dem. Og ja, korsryggen har blitt helt fin og jeg går ikke lenger rundt som ei snegle. Jeg er ikke blitt noen gaselle heller, men det lever jeg fint med så lenge kroppen fungerer til mitt bruk og jeg slipper å krabbe rundt i min egen leilighet.
Karianne
Kontakt meg gjerne om du har spørsmål til hvordan vi kan jobbe sammen.